Hilde Søndrol

Vi har en tendens til å måle friskhet etter arbeidsevne. Er du frisk, kan du jobbe 100%. Men er det egentlig så svart hvitt?

Mens noen ME-syke spør meg «Hva legger du i det å være frisk fra ME?», spør andre igjen «Hvordan kan du si at du er frisk når du fremdeles går på Arbeisdavklaringspenger?». Jeg har mange ganger stilt meg selv de samme spørsmålene. For det er ikke få ganger jeg har jublet «nå er jeg frisk!», og hver gang har jeg jo vært friskere enn forrige gang jeg jublet. Var jeg da frisk den første gangen? Og hvis det er sånn at jeg fortsetter å bli bedre, er jeg da frisk nå?

Svaret er ja. Jeg var frisk ved første jubel, og jeg er frisk nå. Men jeg skjønner jo at noen kan stusse over hvordan jeg kan si at jeg er frisk, når jeg fremdeles går på arbeidsavklaringspenger (AAP). Men jeg skal love deg jeg ser frem til den dagen jeg ikke lenger går på AAP, og kan studere eller jobbe for fullt igjen – for det vil jo på sett og vis være det endelige beviset på at jeg faktisk ER frisk, og at det ikke bare er noe jeg innbiller meg.

Dette legger jeg i det å være frisk fra ME

Først og fremst så oppfyller jeg ikke lenger diagnosekriteriene til CFS/ME. Dessuten har jeg energi og overskudd til å gjøre de aktivitetene jeg vil uten å måtte ta spesielle hensyn, som det å måtte ha tidsbegrensninger eller legge inn hviledager før og etter. Og har jeg hatt en hektisk dag og er sliten, så kjenner jeg meg fresh og uthvilt dagen etter. Men viktigst; jeg føler meg ikke lenger syk – jeg føler meg frisk.

Så hvorfor er jeg da ikke tilbake i jobb enda? Vel, hadde jeg fortsatt å pushe meg slik jeg har gjort hele livet, hadde jeg nok vært i jobb for lengst. Jeg har jo fremdeles «pushe-genet» i meg, men heldigvis begynner jeg å lære, og både fastlegen og Nav-veilederen min er fornuftige og bremser meg litt når jeg blir overivrig. For når man har vært syk og inaktiv i flere år må man trene seg opp igjen, både fysisk og mentalt, før man er klar for å gå ut i arbeidslivet igjen – og for meg har det vært en tidkrevende prosess. Selv om det bare tok meg 3 måneder fra jeg begynte tilfriskingsprosessen til jeg kunne gå en kort fjelltur, tok det bortimot 1,5 år før jeg følte jeg hadde fått tilbake formen skikkelig og kunne klatre tre ganger i uken. Og nå, etter snart 2 år må jeg fremdeles jobbe med å takle stress, men det blir stadig lettere og lettere, og det at jeg reagerer litt kraftig på stress betyr jo ikke at jeg fremdeles er syk. Det er bare det som sitter hardest i og jeg må jobbe mest med for å overvinne.

Bygge opp igjen hverdagskondisjonen

Som fastlegen min minner meg på når jeg selv iblant tviler: «Hilde, du er frisk, men det tar tid å få tilbake hverdagskondisjonen». Så selv om jeg ikke tåler like mye som før (enda), betyr ikke det at jeg fremdeles er syk. Jeg er under opptrening. Det tar tid å venne seg til et normalt aktivitetsnivå igjen og det tar tid å avlære kroppen stressreaksjoner. Dessuten må jeg vel også bare innse det at jeg nok aldri kommer til å komme helt tilbake til der jeg var. Jeg er jo tross alt blitt 5 år eldre også- vel er jeg kanskje ungdommelig, men jeg er jo ingen ungdom lengre…