Hilde Søndrol

Jeg har smakt på uttrykket «å begynne med blanke ark» mange ganger, men det er først nå at jeg virkelig føler hva det betyr. Ja, jeg kjenner det helt inn i hjerterota. Det kribler, det yrer og det spirer inni meg. Det er som om jeg har begynt et nytt liv – som om jeg er født på ny, og jeg har så innmari mye jeg vil fylle det arket med.

Jeg har «slått opp» med Nav, og det føles veldig deilig! Det er virkelig en befriende følelse å endelig være ute av Nav-systemet, samtidig som det er ganske skummelt – for siden jeg har valgt å begynne å studere og ikke jobbe, så kutter Nav Arbeidsavklaringspengene med en gang og dermed står jeg her uten inntekt og uten rettigheter til noe som helst økonomisk støtte… Dessuten har jeg brukt opp de årene jeg kan få støtte fra Lånekassen. Litt dumdristig vil kanskje noen si.

Tråkke opp en ny sti

Men, det føles både nødvendig og riktig å gjøre en drastisk endring i livet nå. Jeg trenger å tråkke opp en ny sti for ikke å gå i samme spor som før. Jeg ønsker ikke lenger å gå den trygge veien. For selv om den er enkel å gå på, så fører den meg ikke mot det livet jeg ønsker å leve. Derfor må jeg bare ta sjansen og ha tro på at dette kommer til å gå bra. Men jeg skal love deg at det innimellom knyter seg skikkelig til i magen min når jeg tenker på all usikkerhet jeg går i møte, særlig økonomisk, men oftere kjenner jeg en boblende glede og iver over det jeg har i vente.

Det har ikke fristet meg å begynne i full jobb. Ikke vet jeg helt hva jeg vil eller hva som er riktig jobb for meg heller. Men det jeg derimot vet er at jeg ikke ønsker å gå tilbake til det samme hamsterhjulet jeg var i før. Dessuten så tror jeg at studier blir en mykere overgang enn å skulle gå rett i 100% jobb med en gang. Jeg trenger litt mer tid til å finne ut av hva som er riktig for meg, og så håper jeg at studiene vil åpne opp for nye muligheter. Studiet jeg skal begynne på er en master i teknologi, menneske og samfunn – en spennende kombo med min bakgrunn innen digital kommunikasjon. Det jeg synes er spesielt interessant er hvilke negative konsekvenser den digitale utviklingen har på oss mennesker og samfunnet – hvordan det endrer, ikke bare vår atferd, men også våre evner og prioriteringer.

Bo mindre, leve enklere, større lykke

For i takt med den digitale utviklingen av min egen hverdag og en stadig mer stressende tilværelse, har jeg kjent på et økende behov for å logge av, være mindre tilgjengelig, og være mer i kontakt med meg selv og naturen. Og det er jeg i ferd med å gjøre noe med nå, så nå selger jeg leiligheten min, og for egenkapitalen skal jeg kjøpe et mikrohus.

Tanken på å ikke lenger ha boliglån og det at jeg kan redusere boutgiftene mine til under 1/3 av hva jeg har nå tiltaler meg veldig. Jeg vil også få min egen lille uteplass hvor både jeg og kattene mine kan boltre oss. Dessuten er det overraskende godt å kvitte seg med ting, og jeg innser at jo færre ting jeg har, jo mer setter jeg pris på det jeg har – dessuten gir det meg mer ro. For mange ting blir bare støy for meg.

Jeg håper at mikrohustilværelsen vil gi meg større økonomisk frihet. Jeg ønsker ikke lenger å måtte jobbe meg ihjel for å bare så vidt få endene til å møtes. Det er ikke størrelsen på boligen og det å ha mest mulig duppeditter som gir meg glede, det er det å kunne gjøre det jeg vil som gjør meg lykkelig. Jeg vil være kreativ, jeg vil skape noe eget, jeg vil ha fritid, jeg vil ha overskudd, jeg vil ha ro, jeg vil leve renere og mer bærekraftig og jeg vil bo tettere på naturen. Kort sagt; jeg vil være fri og lykkelig!

Skape mitt eget levebrød

Men, jeg kan jo ikke bare leve på frisk luft, så noe inntekt må jeg jo ha. Førsteprioritet i tillegg til studiene er å skrive ferdig boka om min vei ut av ME-mørket. Jeg skal søke forfatterstipend, og krysser fingrene for at jeg får det og at det kan sikre et halvt års inntekt. Jeg håper også jeg kan få solgt flere malerier – jeg har jo ikke noe sted å lagre de… I tillegg vil jeg ta på meg noen mindre oppdrag som konsulent innen digital kommunikasjon. Så håper jeg at dette til sammen vil være mye nok til å få endene til å møtes, samtidig som det er lite nok til at jeg beholder både fritid og overskudd.

Uansett økonomisk usikkerhet, så gleder jeg meg skikkelig, og kan nesten ikke vente til jeg flytter inn i mitt bittelille hus og komme i gang med mitt nye liv.